Da lykkeliten kom til verden, var alle himlens stjerner tent, de blinket: "lykke til på ferden", som en gammel, god bekjent! Og sommernatten var så stille, men både trær og blomster små, de sto og blunket til den lille, som i sin lyse vugge lå. 

Jeg tenkte mye på fødselen under graviditeten naturligvis, men klarte aldri å grue meg sånn skikkelig. Utallige ganger så jeg for meg hvordan fødselen kom til å bli, på både godt og vondt. Jeg tenkte det kom til å gjøre vondt, skikkelig vondt, men at det er en positiv smerte, og at for hver gang man har det vondt er man enda nærmere målet. Dette var jo noe jeg måtte gjennom uansett, og jeg måtte bare ta det som det kom. Her kommer en superdetaljert historie om det døgnet jeg skulle få møte min vakreste skatt.

07.00 : "Siden kl 03 i natt har jeg hatt vonde "mensensmerter" nederst i magen og ryggen som varer i typ 30-40 sekunder, og kommer hvert 10-15 minutt. Blitt endel vondere, men fortsatt ikke driitvondt! Vet ikke om det kan være starten på noe?". Denne meldingen sendte jeg til mamma natt til onsdag. Jeg ba Max være tilgjengelig på telefon i tilefelle det skulle være noe på gang, men sa det helt sikkert ikke var noe, så han trengte ikke bekymre seg.

14.00: Jeg hadde såvidt begynt å blø litt, og ringte føden med en gang. Fikk da beskjed om at jeg kunne ta 2 paracet og legge meg i et badekar, men hun trodde jeg mest sannsynlig kom til å ende opp der samme dagen. Jeg dro til mamma for å legge meg i badekaret der, men tok aldri paracet, da jeg likte å ha "kontroll på smertene", av en eller annen grunn. Lå en times tid i badekaret, noe som lindret smertene litt. 

18.00: Nå er det fra 3 til 6 minutter mellom hver rie, føler fortsatt det ikke er så vondt at jeg bør ringe sykehuset, men siden de kommer så tett ringer jeg føden og forklarer situasjonen. De ber meg komme ned for en sjekk. Når vi kommer på sykehuset blir jeg koblet opp ctg som måler babyens hjertelyd og mine rier. Jeg blir sjekket og har 2 cm åpning. Synes fortsatt ikke riene er ordentlig vonde.

21.00: Det er fortsatt ingen endring i riene. Max og Michelle, ei venninne av meg som skulle være med på fødselen, drar hjem for å få sovet litt, for dette kom jo til å ta laaaang tid, tenkte vi.

00.00: Riene begynte å bli ganske vonde, så jeg ringte på jordmoren for å si ifra. Fikk to varmeflasker, og beskjed om å prøve å sove. Det var lettere sagt enn gjort, for å si det sånn! 

02.21: "har bare åpna 1 cm til.. Du kan nok bare sove, men ha på masse lyd", sendte jeg på melding til Max. Jeg merket at riene hadde tatt seg opp noe veldig, og tenkte at hvis det gjør såå vondt når jeg bare er 3 cm åpen, hvordan skal dette gå videre?? Riene ble vondere og vondere, og jeg klarte ikke sitte i ro. Gikk frem og tilbake i rommet, og synes egentlig jeg aldri hadde en pause fra riene. Var fortsatt sikker på at dette bare var starten, så jeg måtte jo bare prøve å stå i det. 

04.00: Ble koblet opp med ctg på magen, og lå med denne i ca 15 minutter. Det føltes som en evighet, og det var skikkelig vanskelig å ligge rolig når jeg hadde så vondt. Samtidig som jeg prøvde å ligge rolig i senga, kjente jeg at vannet gikk, og riene tok seg opp enda mer. Endelig kom jordmor inn, og spurte om hun skulle sjekke meg. JATAKK, veldig gjerne. Jeg trodde og håpte kanskje jeg kunne være sånn 4-5 cm åpen, men neeeida, 8 cm, rett inn på fødestua. "Hvorfor har du ikke sagt ifra?" Eh, jeg vet jo ikke hvor vondt dette skal gjøre?

04.35: Når vi kom inn på fødestua måtte jeg ringe Max og Michelle og be de komme med en gang. Prøvde lystgassen, noe som hjalp meg med å puste meg gjennom riene. Ble skikkelig glad da jeg så at de to jeg ventet på trasket inn i fødestua, livredd for at de ikke skulle rekke det. Jeg husker ikke mye fra akkurat denne perioden, men akkurat i det jeg så de kom inn døra, det husker jeg! Lystgassen ble min beste venn, og jeg brukte den for alt den er verdt. Husker ærlig talt lite av akkurat dette. Prøvde på et vis å snakke med både Max og Michelle, men klarte ikke si så veldig mye, ble heller til at jeg bare stirra dem begge to i øynene, så de ble vel litt skremt stakkar, men det var ikke vondt ment haha.

05.40: Jeg kjente kroppen ville presse, og jordmor fortalte meg at om jeg ville presse så måtte jeg bare presse. Disse pressriene var en helt merkelig følelse, det er umulig å beskrive, kroppen vet akkurat hva den skal gjøre, så det er bare å lytte til den. Jordmor sa hun så hodet, men hun holdt det igjen. What, hvorfor holder du han igjen, jeg vil ha han ut NÅ. Akkurat disse få minuttene tror jeg var de verste under hele fødselen, hvorfor i alle dager skulle hun holde han igjen, haha.

05.58: Jormor ba meg ikke presse om jeg ikke hadde rier, for på neste rie, så var han ute. Dette ga meg skikkelige krefter tror jeg, for vips, så var hele gutten ute! Lille gutten som vi hadde ventet på i så mange måneder lå endelig å skrek på brystet mitt, han var så fin der han lå, jeg ble forelsket med en gang. <3 


Fødselen, og det å få møte Kornelius for første gang, er det største og mest fantastiske jeg har opplevd. 








Her kan du skrive om deg selv eller hva du vil.

Legg meg til som venn




Arkiv


· Mars 2017 · Januar 2017 · Desember 2016 · November 2016 · Oktober 2016 · September 2016 · August 2016 · Juli 2016 · Juni 2016 · Mai 2016 · April 2016 · Mars 2016 · Desember 2014 · November 2014



Kategorier


· Baby · Blogg · Fødsel · Graviditeten · Hverdag · Klær · Mat · Sminke



Søk i bloggen




Linker


· blogg.no · Få din egen blogg!



Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits